Bloggarkiv

tirsdag 18. august 2009

Syklubb og strikkekafé

I morgen (onsdag) blir det syklubb og strikkekafé på sømsenteret igjen. etter en deilig ferie (uten sol) har ihvertfall jeg abstinenser. det blir som alltid håndarbeid av alle slag, blide (solbrune?) ansikter og herlig fjaseprat. Jeg stiller med kaffe og te, dere tar med det dere vil:)
siden det er første gang etter ferie, blir det 30% rabatt på garn og stoff. (50% om du er ny)

om du er ny, eller gammel traver, er du hjertelig velkommen!

møt opp på sømsenteret kl 17 - 20.

jeg gleder meg!

søndag 16. august 2009

club tropicana


som de fleste nok har fått med seg, så var det oslo fashion week denne uka. på onsdag hadde en av mine favoritt-designere, Fam Irvoll, visning. Temaet var Sailor vs. Club tropicana, både for kolleksjonen og for etterfesten. jeg kom over et herlig silkestoff for en stund siden, som jeg har fundert lenge på. mønstrete stoffer har så lett for å bli mye, så jeg måtte ha en litt enkel passform. jeg har jobbet mye denne uka, og hadde ikke så mye tid til å sy heller. derfor ble det enkle, draperte ermtopper, på toppen av en nesten firkantet kjole. jeg sydde også på noen løse blomster rundt halsen og på ermene. 

skoene og "fuglereiret" på hodet mitt kom ikke helt med på bildet, men det hele er meget gjennomtenkt fargemessig.
skoene er fra Zara (og litt vonde å gå med en hel kveld), reiret er en tyll-knute med en fugl fra Panduro Hobby.
apropos club tropicana, se på denne herlige, gamle pudder-esken jeg kjøpte på min favoritt bruktbutikk, Frida Frænka i Reykjavik. Den er helt ubrukt og lukter sånn som sminke alltid luktet før. (jeg elsker den lukten)
når det gjelder selve visningen var det masse flott å se, men det var én kjole som var helt spesiell. dyrevenn som jeg er, har jeg lagt mitt elsk på denne flamingoen:

er den ikke helt fantastisk?

fredag 14. august 2009

kupp!

Her om dagen var jeg på Fretex med min gode venninne, Kari Anne. Jeg har lenge ønsket meg en skikkelig skrivemaskin som er fin å se på, i tillegg til å fungere. Dette var kjærlighet ved første blikk/tast. Og se på den fantastiske fargen! den ser helt ny ut.

I sommer har ferien vår bare bestått av hytteliv. I lengden kan det bli litt ensformig, så vi dro på frimarkedet i Gamlebyen i Fredrikstad en solskinns-lørdag, for å få et lite avbrekk. Der fant jeg noe jeg har ønsket meg helt fra jeg var liten.

Denne barnetallerkenen fra Stavanger Flint vekker mange minner fra frokost hos farmor. Nå mangler jeg bare koppen som hører til, og kan drikke kakao etter hennes oppskrift. En annen ting jeg alltid har ønsket meg er en xylofon med ekte tre-lyd. Jeg trodde ikke mine egne ører da jeg spilte på denne. ikke bare er den veldig fin å se på. Lyden er herlig! Hyttelivet ble noe helt annet da jeg kom hjem med denne. "Dette er en veldig ordentlig leke", sa damen som solgte den til meg. Bare vent til jeg får spilt inn litt musikk med den!


torsdag 6. august 2009

maybe forever (meg stuart/Philipp Gehmacher)




en venn viste meg denne helt fantastiske filmen, som sjarmerte meg i senk.

jeg har limt inn teksten under, som beskriver temaet i filmen. det var så fint skrevet, at mine ord ikke ville strukket til.

Vampires struggle with eternity and loneliness. Human beings struggle with each other and with the fact that things are not forever. Everyone struggles with something in the end, and fortunately there are songs that make us feel better about it all. MAYBE FOREVER is the collaborative piece in which choreographers Meg Stuart and Philipp Gehmacher let their artistic worlds bleed into one another. The songs of the Brussels-based singer-songwriter Niko Hafkenscheid, who joins them on stage, invites them to walz to lullabies and into promised lands. But under the velvet surface of a sweet melancholy simmer the unexpressed and the embryonic.

In a set of Janina Audick, reminiscent of concert halls, cinematic theaters, and even crematoria, Stuart and Gehmacher look like tiny figurines in a play that wavers between dreams and wishes, mourning and meeting. The album of MAYBE FOREVER flips through relational snapshots, expressive moods and declarations that speak of the impermanence of life. How do we let the lifespan of things extend beyond their predicted deadlines?

«I try to exercise loss, but that does not necessarily mean that I am able to accept it.»
(Rivane Neuenschwander)